FLINT or BustSom dere ha sett tidligere så dro 5 Buick entusiaster til Flint i Micihgan i sommer.
Mandag 21/7 klokka 0500 sto jeg på trappa til unge Bakke.
På Gardemoen møtte vi resten av reisefølge, som besto av Jan Kristiansen, Tore Gustavsen og Knut Byklum. 07.00 gikk flyet og siden vi fløy med KLM var vi nedom Amsterdam før vi landet på O’Hare International Airport i Chicago, Illinois. Etter å ha hentet ut en lite spennende, men praktisk Chevrolet Astro 4x4, fra Avis satte vi kursen mot østover. Etter å ha vært så vidt innom Indiana, kjørt rundt syd enden av Lake Michigan kom vi til (bil)staten Michigan, Great Lakes – Great Times. Men vi kunne ikke stoppe her. Knut hadde funnet ut at det skulle være et bra huggeri et stykke lenger nord som skulle bra med 50 tallere.
Så etter å ha flydd fra G.moen til Chicago (en by som i flg. Bakke folk ville ha gitt halve armen for å ha stoppet der) kjørt i 50 mil kom vi fram til en byen Muskegon.
Det er utrolig hva en rekker når døgnet er 30 timer.
Neste morgen sjekket vi ut en 67 Skylark cab. som vi hadde oppservert kvelden før.
Huggeren holdt til i Fremont, men Leo i Leos Auto Parts hadde ryddet vekk alt det gamle og holdt nå på med nyere biler. Går det ann da. Men han tipset oss om en hugger i retning Mount Pleasant. Vi fant den, og der var det gamle biler. Typisk huggested, langt ut på landet, noen biler stående ut mot veien, lite hus med masse deler og rot rundt, og en sær gammel gubbe som ikke virket særlig interessert i ha besøk eller selge noe. Men etter at Knut hadde pratet en stund med gubben, som haltet rundt med en Donald Duck krykke, tødde han opp. Vi fikk gå å se, men bare se, ikke røre. Fant vi noe, skulle vi peke på delen, han fortalte hva han skulle ha for den og han skulle skru den av. Basta. Så verktøy fikk vi ikke ha med. Gubben skrøyd av at han hadde 7000 biler stående innover i skogen, så det var nok å ta av. Det var mye rustent, men noe var det å finne, bl.a. rustfrie lister. Og Lars Erik fant en liten listdel til Wildcat’n som han tok med, noen av de andre gutta hadde også funnet noe, men da Bakke viste frem lista og spurte gubben hva han skulle ha for den, lurte gubben på hvordan han hadde fått av den uten verktøy. Lars Erik fikk en biltur han sent glemmer. Inn i den forhjulsdrevene Olds’n til gubben. Den var full av deler i baksete , men manglet eksosanlegg og bakrute . Med en girkasse i hattehylla sammen med Donald Duck krykka bar det inn i skogen igjen for å vise gubben, bilen han tatt lista i fra. Og gubben ga seg ikke før bilen var funnet. Etter litt feil kjøring, bulking i andre biler ved mislykket ”tree point turn” (gubben kunne heller ikke vri nakken og bilene sto tett) fant de bilen. Men det holdt ikke, gubben dro seg selv med krykka igjennom kratt og kjerr frem til bilen, som var bulket i fronten, og gubben trodde ikke Lars Erik hadde tatt lista fra den bilen før lista var skrudd på bilen igjen. Men da var alt såre vel og gubben og Lars Erik ble kompiser. Gubben ville ha betaling i kroner og sightsingen ut av skogen, med historie om bilene og at Playboy hadde vært der og tatt bilder, var gratis.
Vi vinket farvel til gubben og satte kursen mot Lansing og motellet.
Onsdag morgen og Lars Erik snakket fortsatt norsk når han bestilte frokost. ”Kaffe, juice og det samme som han” sa han og pekte på en av oss andre. Fikk han spørsmål, nikket eller ristet han på hode mens han sa ”ja eller nei”, ikke no problem.
Vi tro de nesten seksti miles til Flint for og se om de var kommet i gang med treff og swap meet. Og det var de.
Det første som møtte oss var Buick Y-job, GM første dream car fra 1938 og Le Sabre fra 1951 dette var eksperiment biler vi før bare hadde sett på bilder.
Bortenfor der sto Buick Blackhawk, den nye roden, bygd på grillen av 1939. Det er faktisk bare grillen som er fra 1939. Blackhawk’en ble bygd i 2000, interiøret kommer fra 1996 Riviera. Men motoren er en 1970 455 cid GS Stage III som har fått bensin-innsprøytning, og den leverer 463 hester og et dreiemoment på 510 lb-ft. Det er nok til å skyve den 1800 kg. tunge bilen fra 0 til 100 km/t på 5 sekunder.
Videre sto det flere nyere eksperiment biler. Og så swap-meet område da. Det var vel den største grunnen til at vi tok reisen. Området var ikke stort, men veldig bra.
Lars Erik som nå hadde fått koblet om computeren til engelsk, gikk en stund og siklet på et par rustfrie forskjermer til 61 stasjonsvogna. Men hvordan får en med seg to forskjermer på flyet hjem, de går jo ikke ned i en koffert. Nei, men man kan lage en ”koffert” av to forskjermer, det går bra. Setter bra mye på at det var første og siste gangen at en 61 Buick forskjermkoffert gikk igjennom innsjekkingen på flyplassen i Chicago. Det gikk også bra, selv om de lurte fælt på hva dette var.
Mange kilo med Buick deler ble med på flyet hjem. Litt slitedeler som endeledd, fordelerlokk, plugger, stifter, oljefilter, børster til dynamo pluss masse mer. Og det som er vel så bra er pynteting. Komplette baklamper, ryggelys, støtfangerhorn, speil, lykteringer osv. mange av tingene er også NOS deler. En del litteratur ble det også, det var nok ingen koffert som veide under 30 kilo på hjemveien. Julepressanger ble det også, svoger Kjell måtte nok forklare litt til familien om hva dette var, når han pakket opp en bensinpumpe til Wildcat’en sin.
Allerede første dag kom jeg i kontakt med Chuck og Karla Russel fra Seattle med en 53 Special coupe, han fortalte at han hadde fått slipt om kamakselen, (hos Delta Camshaft som holdt til i nærheten av der han bodde), så nå hadde han litt mer ”torque” i rekkeåtteren som han sa. Det hadde vært morsomt og ha tenkte jeg. Og på dag to på swap-meet’en fant jeg en kamaksel til rekkeåtteren, litt pruting og jeg slo til på 40 dollar. Men vet du hva en slik veier? Jeg kan i vært fall si at den er tung. Og etter å ha bert på den til bilen, fant jeg ut at jeg måtte finne på noe. Skulle jeg ha denne i kofferten, kunne jeg ikke ha mye annet. Så tidlig neste dag på treffet fortalte jeg Chuck om ”funnet” mitt. Og før jeg rakk å spørre, spurte han om han skulle ta den med til Delta Camshaft. Yes, vil du det ? No problem. Så da leverte jeg mitt ”funn” til en kar jeg ikke hadde sett før. Men det ser ut til å gå bra, noen dager etter jeg kom hjem, fikk jeg mail fra Delta Camshaft som lurte på hva slags slipig jeg ønsket, stock or power profile. Jeg bestilte power profile for hydrauliskeløftere.
På onsdag kveld kom familien Tom Pettersen fra Gjøvik til motellet. Tom hadde lagt årets ferietur til Amerika og Michigan, mmm pussig sammentreff med Buicktreffet. Mette og Fredrik var med på treffet på torsdag som oppservitører. Tom ble med på fredag også før han fortsatte ferieturen.
Det var selvfølgelig mye fine biler og se på. De var delt inn i forskjellige årsgrupper rundt omkring på treffområdet. Det var påmeldt omkring 1800 Buicker så det var nok og hvile øynene på. Treffområdet huset også to museer. Det ene tok for seg Flint’s historie og da var jo Buick en selvfølgelighet på museet. Bl.a. sto den siste Buick som ble produsert i Flint der. Det var en 1999 modell LeSabre. Det andre museet tok kun for seg Buick. Her stod det flere eksperiment biler bl.a. XP-300 fra 1951 og Centurion fra 1956. Det noen Pace car biler fra 70 og 80 tallet. I tillegg en nostalgi kaffe’ hvor vi fikk kjøpt 0,25 l Cola glassflaske for $ 1.
Vi var også borte om der hvor våre biler ble laget. Buick folket’s ”ground zero”. Det var lite igjen. Noen bygninger var det, resten var en kjempe stor grusplass.
Lørdag kveld var pakkedag, og søndag morgen satte vi nesa mot Chicago igjen. Vi kom tilfeldigvis over et lokalt biltreff og et bilmuseum på veien. Etter en kort stopp for å sjekke ut sanddynene Indiana Dunes ved Lake Michigan, dro inn til Chigago ”The windy city”.
Vi sjekket inn på Holiday Inn i 23. etasje, for å få litt utsikt. Jeg trodde Chigago var en gammel, stygg, søplete by med gangstere. Men der tok jeg veldig feil. Ja vel det var noen høy bygninger der, men kommer du opp i en av de høyeste, som vi i John Hancock Center, er det en veldig utsikt. Ellers er det en ren, fin by, full av liv og fortaurestauranter også om kvelden.
Det var også laget i stand en fin, grønn millennium park, og Al Capone’s kolleger så vi ikke noe til. Taxisjåførene visste heller ikke hvor stamkafeen hans var.
På mandag fant vi ut at vi kunne dra på bilmuseum. Og etter litt prating og undersøkelse kom noen på at Volo Auto Museum lå et stykke nord for Chicago, så vi dro dit. Der har de flere biler kjent fra filmverdenen, kafé med butikk, en hall med modellbiler 4-sale, tre haller med antikviteter og snurrepiperier også 4-sale, og sist men ikke mint fire haller med bile som sto i kommisjon salg. Her var alt fra rod’er 1920 talls pinnebiler og opp til tidlig 1970 talls muskelbiler. Nevner. 65 Riviera, 68 Camaro conv. (kanskje noe for Wenche), Sørensen biler 61 Biscayne 2 dørs stolpe med 454 og M-21 4 speed, eller Impala bubble top, Buick GS conv og coupe med 455, 1953 Olds og 1952 Buick, begge coupe’er. Ja det var mye og se på. Men tiden går fort når man har det moro, og vi returnerte til Chicago. Siste kveld med gjengen ble også en vi husker. Etter en kjempe bra middag ute, hvor det var mye å se på, fikk jeg med meg gutta bort om Hard Rock Cafe for en drink og suverni innkjøp. Men når vi skulle stille oss opp for og ta blide utenfor, fikk vi besøk av to negresser som villig til å være med på det meste og som tok en stakkars nordmann på de edleste deler. Og gjett om gutta husker det.
Vel Buickturen er vel over stått og det er bare flyturen hjem igjen.
Lars Erik sin ”koffert” kom velberget hjem til Gjerdrum.
Og undertegnede sin kamaksel kom velberget til Nittedal i februar.
Tor Fuglø.
